Unnfanget på "nordsi'a"
Roald Aasheim hadde ikke planlagt at det var korps det skulle bli, da han traff Rolf Andersen på "nordsi'a" i byen en sommerdag i 1983. Men spør du Rolf Andersen om hjelp til "å få til noe på Austjord", er det korps det blir.
HØNEFOSS: - Jo, jeg husker starten, sier den aller første styrelederen og initiativtakeren til korpset, Roald Aasheim om unnfangelsen av korpset.
Han visste at det var et ønske om å få til et musikk- eller teatertilbud for beboerne på Austjord som den gangen var en institusjon for utviklingshemmede.
- Så møtte jeg tilfeldigvis Rolf Andersen på nordsi'a en dag og spurte om han kunne tenke seg å bistå. Han tente på ideen og tenkte korps med en gang. Jeg syntes nok det hørtes vel optimistisk ut, sier 79-årige Aasheim.
Året 1983 hadde stått i Torshovkorpsets tegn. Landets aller første korps for unge med lærevansker hadde fått mye og god reklame gjennom et par TV-programmer dette året.
For en mann som er født under barnetoget en 17. mai og har levd et liv for og med korps i hele sitt snart 70-årige liv var det ikke noe å lure på.
Det var korps det måtte bli, og korps ble det.
Høsten ble brukt til prøving og feiling og låning av instrumenter fra distriktets etablerte korps. |
Roald Aasheim - initiativtaker og første styreleder i korpset. (Foto: Privat)
Etter hvert skjønte ildsjelene at dette kunne gå, og den 18. februar i 1984 var korpset formelt stiftet med 20 aktive musikanter.
- Vi startet med messing og slagverk. Så fikk vi med en klarinett og en saksofon, sier Rolf Andersen som i starten lurte fælt på hvordan han skulle få de ivrige musikantene til å lese noter.
- Først tenkte jeg farger, men så oppdaget jeg at ikke alle kunne skille farger fra hverandre heller. Dermed ble det til at jeg tegnet ventiler. Svarte ventiler skulle trykkes ned - de hvite skulle være åpne. Når akkorder skulle skiftes, så dirigerte jeg det inn for musikantene, sier Andersen.
I starten øvde korpset to ganger i uka - mandager og onsdager. Øvelsene bar frukter, for allerede 17. mai i stiftelsesåret hadde korpset konsert på Austjord.
Austjords første dirigent, Rolf H. Andersen. (Foto: Privat)
Men nasjonaldagen var ikke den eneste opptredenen dette året. Denne høsten lot korpset sine toner klinge både på Ringerike Folkehøgskole og i samfunnshuset på Hallingby.
- Selv om korpset øvde på Austjord, og mange av musikantene enten bodde der eller hadde dagaktiviteter der, var det ikke institusjonens korps. Korpset ble drevet av foreldre og andre ildsjeler. Også utviklingshemmede som bodde hjemme var med, sier Aasheim
som hadde sønnen Erling med fra starten. Etter noen års pause er Erling igjen tilbake i korpset.
Både Aasheim og Andersen trekker særlig fram Kiwanis som trofaste støttespillere som bidro med både økonomisk
og praktisk hjelp til korpset.
- Og skal noen trekkes fram der, så trekk fram Jahn Nørve , påpeker Rolf Andersen om korpsets trofaste instruktør.
Han framholder også avdøde John Arild Bøe som en uvurderlig støttespiller.
Velvilligheten var også stor fra institusjonen Austjord, og daværende administrasjonssjef, nå kultursjef Jan Berg var blant annet sekretær for korpsets styre den første tiden.
Uniformer
Korpsmusikanter må ha uniformer, og en uniformskomite kom raskt i sving. |
Liv Lerfaldet (bildet) var sentral i dette arbeidet.
- Vi sydde de første uniformene sjøl, etter at vi hadde fått hjelp av en skredder som også var yrkesskolelærer med å skjære de til. Det var vester og luer som ble sydd. Grå bukser og hvite skjorter måtte musikantene kjøpe sjøl for det var ikke mye penger vi hadde å rutte med den første tiden, minnes Liv.
Da Austjord var med og marsjerte i 17.mai-toget i Hønefoss for første gang i 1985, var de hjemmesydde uniformene klare.
Men styret begynte etter hvert å tenke mer enn bare skjorte og vest, selv om det ennå skulle gå tre år til før Austjord Musikkorps marsjerte i de uniformene vi kjenner i dag. Jakker ble bestilt gjennom Ringerike Korpssenter og sydd på Strømme konfeksjonsfabrikk i Sykkylven. Den 17. mai 1988 marsjerte korpset gjennom byen i nytt antrekk.
Og om noen skulle lure, så er det sånn at musikantene fortsatt kjøper skjorte, slips, bukse og sokker sjøl. Men noen kommer og noen går i et korps, og uniformsjakker har korpset de siste årene som regel greid å finne en løsning på til nye musikanter.
Fanen
Det var styreleder Aasheims kone Kari somførst begynte å sysle med tanken om en fane for korpset. Hun var medlem i Inner Wheel, en kvinneorganisasjon med nær tilknytning til Rotary International.
- Jeg luftet tanken om å skaffe korpset en fane og det var en ide som medlemmene tente på, sier Kari.
Med i Inner Wheel var også Eva Gythfeldt. Hun engasjerte seg sterkt i arbeidet med fanen.
Hennes mann, arkitekten Reidar Gythfeldt tegnet fanen.
- Jeg hadde ett ønske og det var at motivet måtte inneholde glade musikanter og mye lys, minnes Roald Aasheim.
Det ble det. Men fanen skulle ikke bare tegnes, den skulle også syes.
- Eva Gythfeldt tok ansvaret for det. Sammen med Dorthea Gulestø og Hanne Stub, er det hun som har sydd fanen, sier Kari Aasheim.
Fanen var klar til bruk 17. mai 1989, så også den har et lite jubileum i 2009.
- Fanen ble høytidelig overrakt fra Inner Wheel på scenen i Søndre Park, minnes Roald Aasheim som dette året gav seg som leder etter fem år.
Kari Aasheim tok initiativ til at korpset skulle få fane (Foto: Privat)
|
Bildet viser Reidar Gythfeldts originaltegning av fanen.
En tegning korpset fikk fra Eva og Reidar Gythfeldts datter Siri etter foreldrenes død.
Enestående
Andersen og Aasheim har mange gode minner fra de første årene med korpset. Den første gangen korpset marsjerte i barnetoget 17. mai kommer ingen av dem til å glemme.
- Da ble det oppstandelse. Mange av de som sto langs ruta gråt, sier Andersen.
Aasheim kan underskrive på det.
- Det var ikke fritt for at jeg felte noen tårer sjøl, sier han.
For her kom et korps med musikanter som hadde alle odds mot seg. Men de hadde øvd og øvd og øvd. Og det låt. Ikke bare som et skrangleorkester, men som et korps der folk kunne kjenne igjen melodier.
|
- Det var også målet. At de skulle kunne spille så det ble noe å høre på, og ikke noe folk snudde seg vekk fra. Det greide vi - med tid og tålmodighet, sier Andersen.
At korpset skulle feire 25 år hadde de to initiativtakerne knapt trodd.
- Men det er jo et vanvittig bra tilbud og et enestående korps. Det eneste i hele landet som bare har utviklingshemmede musikanter. Det burde markedsføres langt utenfor distriktets og for den saks skyld landets grenser, skryter den første dirigenten.
- Vi gjorde inntrykk hvor vi enn kom disse første årene, sier Aasheim.
Selv om musikantene elsker å opptre, har de et ganske avslappet forhold til sine egne prestasjoner. Det har Liv Lerfaldet et eksempel på.
Bildet er fra barnetoget 17. mai 2005
- Jeg husker en av de første årene vi spilte i barnetoget. Mange var rørt til tårer langs ruta, men Monika slo nøkternt fast at det kunne da ikke være noe å grine for bare fordi om Austjord spilte, minnes Liv.
Monika har i likhet med Bente, Anders, Runar og Olav vært med i alle de 25 årene som har gått og har fått med seg spilleoppdrag i inn- og utland, i Oslo konserthus
og under OL-arrangement på Lillehammer i 1994.
Faddere og øvingslokaler
Ganske tidlig ble Hønefoss Ungdomskorps fadderkorps for Austjord, slik de er det den dag i dag. |
- Tanken var vel at dersom Rolf måtte melde forfall til enkelte øvelser, så hadde vi noen som kunne steppe inn, sier Aasheim
Andersen spilte selv i korpset som hans far hadde stiftet i 1932.
- Korpset hjalp oss også med instruksjon den første tiden, sier Andersen.
Bildet er fra 17. mai 2006 og viser en lang tradisjon med Austjords trompetist Trond Haga som dirigerer HUK.
Selv om Austjord musikkorps ikke var et institusjonskorps, fikk de låne lokaler til øvinger på Austjord. Det hadde de helt fram til 1994. Da ble Austjord i sin daværende form lagt ned, og korpset ble henvist til øvingslokaler i Arnemannsveien.
Dette var en løsning som styret ikke syntes fungerte godt, og etter noen måneder fikk de flytte tilbake til Austjord.
Dirigentskifte
I ti år var det Rolf som dirigerte de ivrige musikantene. Og i Austjord er dirigentens ord lov - da som nå.
- Jeg husker spesielt eng gang vi var på besøk i Ringerikes svenske vennskapskommune. Da skulle vi spille litt tidlig på dagen, og musikantene fikk beskjed om å stille i uniform til frokost. Det gjorde de, sier Andersen.
Men spillingen dro litt ut, og dirigenten sa til et par av gutta at de kunne få slappe av litt på rommet til de fikk nærmere beskjed.
Men en travel dirigent glemte "nærmere beskjed", og da han kom på det etter en tre, fire timer, lå de på senga i full uniform og slappet av.
- Slik de hadde fått beskjed om, sier Andersen som kan smile av episoden i dag.
Etter ti år gav Andersen seg.
Jobben med å skaffe ny dirigent ble ikke enkel, men det løste seg gjennom musikkskolen.
Yngve Rubach var lærer ved skolen og tok utfordringen. Det er vi veldig glad for i korpset.Yngve er fortsatt vår dirigent, og vi håper han blir det i mange år framover.
På bildet dirigerer Yngve korpset under Innflytterdagen på torget i Hønefoss 1. september 2007
Vinnere
Med HVPU-reformen på 90-tallet kom også kravet om integrering av utviklingshemmede i vanlige fritidsaktiviteter. Mange røster tok til orde for at de kunne spille i vanlige korps. Rolf Andersen fnyser av det.
- I et vanlig korps hadde de blitt tapere. Her er alle vinnere, slår han fast.
- Før var dette en gruppe mennesker som satt i salen. Nå er de på scenen. De første åra var spennende. Alle var entusiaster og vi var en foreldregjeng som sto på. Ingen hadde trodd at våre unger skulle kunne greie å spille slik, sier Aasheim som karakteriserer hele historien om Austjord som et eventyr.
Et eventyr som i de 25 årene som har gått har spilt seg inn i hele regionens hjerte. Et korps som ikke ville ha rundet så mange år om det ikke hadde vært for økonomisk og praktisk hjelp fra mange gode støttespillere rundt i distriktet - det være seg enkeltpersoner, organisasjoner, banker og kommuner.
Korpset og dets glade musikanter håper gode hjelpere vil sørge for at korpset også feirer 50 år - minst!
Tekst/foto: Gro E. Hammerstad
|
| |